Slik økte Israels befolkning til 10 millioner

Flere store immigrasjonsbølger fra Øst-Europa, den arabiske verden, Sovjetunionen og Russland har mangedoblet antallet innbyggere i Israel.
Utviklingen startet for alvor på midten av 1800-tallet.

Immigranter til Israel på begynnelsen av 1950-tallet. Foto: Benno Rothenberg.

Innvandringen av jøder fra diasporaen til det geografiske området som historisk sett utgjorde landet Israel, kalles på hebraisk aliyah («å gå opp»), noe som refererer til å gå opp til Jerusalem. Det var først i andre halvdel av 1800-tallet at jøder i stor skala begynte å vende tilbake til sitt gamle hjemland.
Mellom 1881 og 1903 immigrerte 25 000 jøder, hovedsakelig fra Øst-Europa og Jemen, til Det osmanske riket. Selv om noen senere forlot området, ble det etablert flere samfunn og byer som fortsatt eksisterer i dag, som Rishon LeZion, Petah Tikva, Mazkeret Batya, Gedera og Bat Shlomo.
En andre bølge kom mellom 1904 og 1914, da rundt 35–40 000 jøder, hovedsakelig fra Øst-Europa, ankom. En tredje aliyah fant sted mellom 1919 og 1923, da ytterligere 40 000 jøder, også hovedsakelig fra Øst-Europa, immigrerte til det som nå var blitt det britiske Palestinamandatet.
Den fjerde aliyah (1924–1929) førte til at 82 000 jøder immigrerte, de fleste av dem flyktet fra antisemittismen i Polen.
En femte aliyah fant sted rett før andre verdenskrig (1929–1936), da 174 000 jøder, blant annet fra Tyskland, kom til området. I Tel Aviv ble det mellom 1920 og 1940 bygget over 4 000 hvite bygninger i Bauhaus-stil av tysk-jødiske arkitekter som flyktet fra forfølgelsene i Nazi-Tyskland.

Til tross for nazistenes jødeforfølgelser begrenset britene i 1939 den jødiske innvandringen til 75 000 over fem år og lot den arabiske majoriteten avgjøre eventuell videre immigrasjon. Jøder fikk heller ikke kjøpe arabisk jord i mandatet.
Selv etter frigjøringen av Auschwitz hindret britene jøder i å komme inn i landet. Likevel førte ulovlig immigrasjon mellom 1936 og 1948 til at rundt 100 000 jøder ankom.
Ved uavhengighetserklæringen i 1948 åpnet Israel grensene for alle jødiske innvandrere, til tross for at nabolandene angrep den nyopprettede staten. I sin første sesjon i 1949 vedtok Knesset  Loven om tilbakevending, som gir enhver jøde rett til å immigrere til Israel og bli statsborger.
At staten Israel ble opprettet, førte til økende antisemittisme og jødeforfølgelser i de arabiske nabolandene, noe som utløste en massiv immigrasjonsbølge fra disse landene.
Algerie har siden 1948 redusert sin jødiske befolkning fra 140 000 til 200.
Egypt fra 75 000 til 100.
Marokko fra 265 000 til 2 100.
Tunisia fra 105 000 til 1 000.
Iran fra 100 000 til 8 000.
Alle jødene i Irak (135 000), Libya (38 000), Syria (30 000) og Jemen (63 000) har forlatt sine hjemland.

En stor gruppe immigranter kom også fra Europa etter Holocaust. Blant dem var 30 000 jødiske overlevende som hadde blitt arrestert av britene og plassert i interneringsleirer på Kypros mens de forsøkte å flykte til Israel.
I tillegg ankom rundt 130 000 overlevende fra Holocaust fra flyktningleirer i etterkrigstidens Tyskland. Omtrent 300 000 jøder fra Øst-Europa, som havnet under kommunistisk styre etter krigen, emigrerte også til Israel.
Den neste store immigrasjonsbølgen kom fra Sovjetunionen. Mellom 1970 og 1988 immigrerte rundt 165 000 sovjetiske jøder til Israel. Etter Sovjetunionens fall mellom 1989 og 2006 tok Israel imot nærmere én million sovjetiske jøder og deres slektninger i henhold til Loven om tilbakevending.