I desember 2024 falt julehøytiden sammen med den jødiske høytiden Hanukka, Tempelinnvielses-festen. Mens kristne på denne tiden av året feirer jul for å minnes Jesu fødsel, deltok Jesus selv i feiringen av den jødiske høytiden, som minnes gjeninnvielsen av Tempelet i 165 f.Kr. etter at det var blitt vanhelliget av Antiokus IV Epifanes’ hedenske alter for ofring til Zevs.

En modell av Herodes’ tempel, som i dag er på Israel-museet i Jerusalem. Øst er nederst på bildet. Foto: Berthold Werner

Johannesevangeliet beskriver (Joh.10:22) hvordan Jesus gikk rundt i Salomos søyleganger i Templet i forbindelse med Hanukka i Jerusalem, og bekreftet for menneskene at han var Messias.
Jesus hadde et nært forhold til Templet fra en tidlig alder. I Lukas 2 er det beskrevet hvordan Josef og Maria bar den nyfødte Jesus inn i Templet for å oppfylle Moseloven.
Jesu oppvekst var preget av regelmessige besøk i Templet i Jerusalem. Lukas evangelium beskriver hvordan Jesu foreldre pleide å reise opp til Jerusalem hvert år til påske (Pesach). Siden disse besøkene til Templet også fant sted under de to andre pilegrimsfestene Shavuot (pinse) og Sukkot (løvhyttefesten) er det mulig at Jesus hadde vært i Templet om lag tretti ganger da han som tolv-åring dro opp til påskehøytiden. Jesus ble igjen i Templet uten at foreldrene hans visste om det. Foreldrene fant Jesus i Templet, der han satt blant lærerne og lyttet til dem og stilte spørsmål. Alle som hørte ham, ble overrasket over hans visdom og kloke svar. Da foreldrene spurte hvorfor han hadde blitt igjen og bekymret dem, var svaret: «Hvorfor har dere lett etter meg? Visste dere ikke at jeg må være hos min Far?» (En annen Bibel-oversettelse sier: «i det som tilhører min Far»).

Allerede i saligprisningene i Matteus 5 bekrefter Jesus sitt krav på Jerusalem når han kaller byen «Den store Kongens by». Under Jesu første tid i tjeneste i Galilea kom folk fra Jerusalem for å finne ut hva som foregikk rundt ham. Han begynte også snart å forberede disiplene sine på å reise opp til Jerusalem, der han skulle bli overgitt til hedningene og drept.
Da han senere red inn i byen på et esel, ble han møtt av byens innbyggere som ropte ut en messiansk hilsen: «Hosianna, Davids sønn! Velsignet er han som kommer i Herrens navn.»
Da Jesus nærmet seg byen og så Jerusalem, gråt han over byen da han forutså byens ødeleggelse.
Jesus renset deretter Templet og identifiserte seg med de bibelske profetene som konfronterte den politiske og religiøse ledelsen i Israel da han sa: «Jerusalem, Jerusalem, du som dreper profetene og steiner dem som er sendt til deg! Hvor ofte har Jeg ikke ønsket å samle barna dine, som en høne samler ungene sine under vingene. Men du ville ikke.» (Luk.14:34).
Jesus underviste i denne perioden hver dag i templet og forutså også ødeleggelsen av templet, og erklærte at kroppen hans var det nye tempelet som skulle bygges om tre dager.

Ved flere anledninger på slutten av sitt liv, snakket Jesus om sin gjenkomst til Jerusalem. I Matteus 23:39 lover Jesus innbyggerne i Jerusalem at de skal se ham igjen når de kan si: «Velsignet være Han som kommer i Herrens navn». Yppersteprestene og Det store Rådet mottok følgende løfte i Matteus 26:64: «Etter dette skal dere se Menneskesønnen sitte ved Maktens høyre hånd og komme på himmelens skyer».
Like etter Jesu himmelfart sto to menn i hvite kapper sammen med de bekymrede disiplene og sa: «Denne Jesus som ble tatt opp fra dere til himmelen, Han skal komme tilbake på samme måte som dere så Ham stige opp til himmelen».
Jesus hadde tidligere oppfordret disiplene til ikke å forlate Jerusalem, men vente der på at løftet om at de skulle bli fylt av Den Hellige Ånd ble oppfylt. Etter Jesu himmelfart og utgytelsen av Ånden oppholdt disiplene seg daglig i Templet og priste Gud, slik siste vers i Lukas-evangeliet beskriver det. Templet forble et sentralt sted selv etter pinse. De troende samlet seg hver dag trofast og forent i Templet. «Hver dag fortsatte de å undervise i Templet og i hjemmene, og forkynte evangeliet om at Jesus er Messias», skriver Lukas i Apostlenes Gjerninger kapittel 5.