Benjamin Netanyahu har kjempet mot Iran og de iranskstøttede terroristgruppene Hamas og Hizbollah i hele sitt politiske liv. Men også mot den institusjonaliserte antisemittismen i FN. Nå har hans kamp mot Iran blitt en regelrett krig samtidig som antisemittismen innenfor FN-systemet slår tilbake på ham personlig.

Benjamin Netanyahu taler i FN 26. november 1984. Foto: UN Photo/Saw Lwin

Israels statsminister Benjamin Netanyahu ble født fire år etter at andre verdenskrig sluttet. Moren hans, Tzila Segal ble født i i det Osmanske riket mens faren Benzion Netanyahu ble født i Warsawa, som han forlot i 1920 og flyttet til det som er Israel i dag. På den måten unnslapp han Holocaust.
Sønnen vokste opp i Vest-Jerusalem og til tider i USA, men vendte tilbake til Israel i 1967 for å gjøre sin militærtjeneste. Mellom 1956 og 1958, og fra 1963 til 1967 bodde familien hans i USA der pappa Benzion ble historiker og underviste på college mens sønnen tok High school.
Benjamin Netanyahu tjenestegjorde i fem år i en militær spesialstyrke og gjorde kommandoangrep dypt inne i libanesisk, jordansk, egyptisk og syrisk territorium. Han ble skadet flere ganger. Han deltok også i Yom Kippur-krigen i1973. I 1976 ble Benjamin Netanyahus eldre bror Jonathan drept under frigjøringsoperasjonen på Entebbe-flyplassen i Uganda.

Mellom 1984 og 1988 var Benjamin Netanyahu FN-ambassadør. I et intervju med det jødisk-amerikanske tidsskriftet Moment fra 1988 beskriver den daværende FN-ambassadøren hvordan F*N har blitt et instrument for universell antisemittisme og for politisk krigføring mot Israel.
«Det er noe nytt i antisemittismens historie. I dette århundret flyttet den til Tyskland. Nå er den tilbake i Russland. Men etter at FN bla dannet, finnes det noe nytt ettersom antisemittismen nå har et universelt instrument, et universelt apparat for global spredning…. I FN har antisemittene funnet en måte å spre sin gift gjennom nasjonenes blodomløp,» sa Netanyahu, som i 1996 ble den yngste statsministeren i Israels historie og den første statsministeren som var født i staten Israel. Han er i dag den lengst sittende statsministeren.

Månedene fram til den første valgseieren i 1996 ble omkranset av en rekke terroristangrep fra Hamas. Blant annet var det selvmordsangrep mot to busser i Jerusalem som drepte 45 personer, og en selvmordsbombing i Tel Aviv som drepte 13 og skadet 130. Syria og Iran ble mistenkt for å ha hjulpet til med planlegging og finansiering av disse angrepene.
Da han kom til makten, besluttet Netanyahu og Jerusalems borgermester Ehud Olmert å åpne en utgang i de arabiske kvarterene for å gjøre tunnelen langs den vestre tempelmuren tilgjengelig for turister. Beslutningen utløste tre dagers oppløp fra palestinere, noe som resulterte i dusinvis av døde.
Allerede i årene 1997 og 1999 anbefalte israelsk politi for første gang at Benjamin Netanyahu skulle tiltales for korrupsjon. Tiltalen ble trukket av mangel på bevis.
Netanyahu ble beseiret i valget i 1999 og trakk seg tilbake fra politikken etter dette.
Mens arbeiderpartiets Ehud Barak var statsminister, begynte den andre intifadaen der terrorgruppene Hamas, Islamsk Johad og PFLP utførte en rekke omfattende terrorhandlinger. Netanyahu vendte snart tilbake til politikken og ble utenriksminister og finansminister under statsminister Ariel Sharon før han sluttet i protest mot Sharons tilbaketrekking fra Gaza i 2005.

Netanyahu ble Likuds leder samme år da Sharon forlot Likud og dannet eget parti etter kritikken mot tilbaketrekningen fra Gaza. Etter valget i 2009 ble Netanyahu igjen statsminister. I en tale i FNs generalforsamling i New York den 24. september 2009 sa Netanyahu at Iran er en trussel mot verdensfreden og at det er verdensorganisasjonens ansvar i hindre den islamske republikken fra å anskaffe kjernevåpen.
Etterpå vant han valgene i 2013 og 2015. Netanyahu har nektet å akseptere restriksjoner om hvor jøder kan bo og mener at Jerusalems arabere og jøder skal kunne kjøpe boliger hvor de vil: «Tanken om at vi skal ha en slik etnisk rensing som et vilkår for fred, tror jeg er anti-fred.»
Netanyahu har gjennomført en kraftig prosess mot en fri markedsøkonomi. Privatiseringen av statlige myndigheter og endringen av det sosialistisk pregede Israel førte til at han fikk mange politiske fiender.
I årene 2017 og 2019 ble Netanyahu tiltalt for korrupsjon igjen. I juni 2021 mistet Netanyahu statsministerposten før han vendte tilbake etter valget i 2022 – som var det femte demokratiske valget i israel der omtrent to millioner arabere hadde stemmerett. Dette er flere demokratiske valg enn i hele det øvrige Midtøsten i samme periode.
Netanyahus koalisjon drev gjennom rettslige reformer etter valget i 2022, noe som ble møtt med protester i 2023. En politisk opposisjon fyrte opp under korrupsjonsanklager og kritikken mot reformene. Dette delte landet på midten. Hizbollahs leder Nasrallah mente sommeren 2023 at splittelsen var et svakhetstegn.

I oktober 2023 ble Israel truffet av et storskalaangrep av terrorgruppen Hamas. Dette startet krigen mellom Israel og Hamas. Netanyahu ble kritisert for å ha mislykkes med å forutse angrepet i det som beskrives som Israels største etterretningsglipp på 50 år.
I FNs generalforsamling i september i år påpekte Netanyahu at det har blitt vedtatt flere resolusjoner mot Israel i FNs generalforsamling det siste tiåret enn mot hele verden til sammen. «Siden 2014 har dette organet fordømt Israel 174 ganger. Den fordømte alle andre land i verden 73 ganger. Det er mer enn 100 ekstra fordømmelser mot den jødiske staten. Hvilket hykleri. Hvilken dobbeltmoral. Hvilken vits. Til Israel, den jødiske staten, behandles som andre nasjoner, til denne antisemittiske sumpen har blitt tømt, vil rettferdige mennesker se på FN som ikke noe annet enn en foraktelig farse», sa han.
I oktober 2024 meddelte Israel at FNs generalsekretær Antonio Guterres ikke lenger var velkommen i Israel og at hjelpeorganisasjonen UNRWA heller ikke var velkommen til å arbeide i Israel p.g.a. organisasjonens nære kobling til terrorgruppen Hamas. I tillegg til dette FN-styrkene Unifil har tillatt Hizbollah å bygge avfyringsramper og tunneler og å oppbevare et stort antall missiler i området som i følge FN skulle demilitariseres. Unifil ble dannet for å hindre Hizbollah i å etablere seg nær Israels nordgrense. Den 20. oktober i år fortalte en tidligere dansk FN-soldat til den danske avisen Berlingske at Hizbollah kontrollerte FN-soldatene i Syd-Libanon. – Vi var totalt underlagt Hizbollah. Vi hadde en klart begrenset bevegelsesfrihet. Vi opererte for eksempel aldri etter mørkets frambrudd av redsel for Hisbollah. Så de hadde fritt leide i kvelds- og nattetimene, sa soldaten.